I det siste, så har jeg opplevd noe som jeg har lyst til å dele med dere, fordi jeg tror jeg ikke er den eneste single  kristne i denne verdenen.

Som singel kristen, ugift, ikke i noe forhold, så er det ikke alltid så helt enkelt. Det er mange ganger man skulle ønske at Herren hadde gjort som Han gjorde med Adam, lagt meg til å sove og skapt meg en kvinne til å dele livet mitt med. Men..desverre så var det bare Adam som fikk det så enkelt. Vi andre må lete litt før vi finner hun vi skal dele livene våre med.

Når man leter etter den rette kvinnen, så har jeg funnet ut at jeg to valg. Jeg kan enten være utålmodig, men det tjener ingen på. Eller så kan jeg være tålmodig og stole på at Herren jobber med saken. Det første alternativet er veldig lett å bestemme seg for, men vanskelig å gjennomføre. Det siste alternativet er veldig vanskelig å bestemme seg for, men også veldig vanskelig å gjennomføre. Jeg har en vane for å gå mine egne litt kompliserte veger her i livet, så jeg bestemte meg for det vanskeligste alternativet. (det siste alternativet altså).

Da opplever jeg at Herren taler til meg om viktigheten av å be for hun som skal bli min kone mens jeg venter. Først var det egentlig litt rart, nesten på grensen til teit (ja en på 30 kan bruke slike 80 talls uttrykk som teit) å be for en kvinne jeg ikke vet hvem er, ikke vet hvor hun er og ikke en gang vet om hun i det hele tatt eksisterer. Men jeg fant ut at om jeg allikevel begynte å be for henne, så ville det være lettere å vente og være tålmodig mens jeg stoler på at Herren jobber med saken.

Jeg har nå bedt for henne i lang tid, jeg vet enda ikke hvem hun er, hvor hun er og om hun i det hele tatt eksisterer. Men jeg vet at samme hvem hun er, så har det vokst frem i meg en dyp kjærlighet til henne som gjør at jeg kan si noe så rart som at jeg faktisk elsker henne selv om jeg ikke har møtt henne enda. Og dette gjør at det faktisk er gjennomførbart å vente på at hun skal dukke opp i livet mitt og vente i tillit på at Herren jobber med saken.

Så det jeg vil si til deg som i likhet med meg er singel kristen, og som sliter med dette å vente på den rette, er at du bør begynne å be for henne (om du er kvinne, be for han) selv om du ikke har anelse om hvem og hvor den du ber for er og befinner seg. For mens du ber, så vil det vokse frem i deg også en kjærlighet til vedkommende. Så når du møter henne (om du er kvinne, møter han), så vil kjærligheten i deg allerede være der for henne / han.

Selvfølgelig må du jobbe med forholdet når dere en gang møtes, men du vil ha et fantastisk godt utgangspunkt når du har latt kjærligheten til henne / han få vokse frem før deres møtes ved å be for vedkommende.

Jeg har absolutt ingen ting i bibelen som sier at vi skal be for våre fremtidige hustruer / ektemenn før vi har møtt hverandre. Men jeg har heller ingenting i bibelen som sier vi ikke skal gjøre det. Derimot så sier bibelen at Gud vi lvi skal gifte oss, så da kan det ikke være noe galt i å be for din fremtidige ektefelle.

Du har ingenting å tape, men alt å vinne på å begynne å be for henne (eller han om du er en kvinne) og jeg kan anbefalle det…

Så har jeg endelig fått somlet meg til å oppdatere også på denne bloggen. Begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe her, og en del har skjedd siden da.

Det har vært en herlig juleferie i Tromsø, rolig, avslappende akkurat slik jul skal være. Den begynte med at jeg dro oppover med Hurtigruta i midten av Desember, kom til Tromsø et par dager før julaften og dro ned 13.Januar. Å reise slik med Hurtigruta kan anbefalles.

Mens jeg var på juleferie så brøt Gaza krigen ut, så jeg brukte mye av min tid på tastaturet for å være en motvekt til den ensidige Hamas infoen som ble formidlet i de nord norske avisene og på nettet. På mange måter, en veldig givende ting å gjøre fordi jeg liker å være i aktivitiet men også veldig krevende siden denne krigen har sine røtter i veldig sterke følelser hos mange. Jeg tror det er lenge siden jeg har blitt så utskjelt nesten daglig i debatt spaltene mens det pågikk på sitt sterkeste. Men..stikker man seg frem for å spre sannheten, så må man også tåle litt

13.Januar dro jeg sørover med fly og begynte en dag forsinket med studiene. Det er alltid hardt å begynne igjen etter en så lang ferie og det tok omtrent en uke før jeg var helt igang igjen i de gamle rutinene. Men selv om det var hardt, så var det også godt og begynne igjen og når man først har fått opp dampen og går i sitt gamle spor, så går det veldig lett.

Ved siden av studiene så er jeg fremdeles aktiv på nettet og i avisene, noe som også utløser naturlige mot reaksjoner. Føler meg nesten beæret når jeg skjønte jeg hadde fått min egen hat gruppe på Facebook. Søk bare på navnet mitt, så finner dere den. Når alt kommer til alt, det er en ære å lide for Hans navns skyld

Ja hva mer skal man skrive om en tidlig Lørdags kveld her inne? Ble litt usammenhengendes dette, det er jeg klar over, men jeg skriver mens tankene kommer.

Jo jeg kan fortelle litt om fremtiden. Faktisk så vet jeg ingenting sikkert om de neste 18 ukene annet enn at jeg har tre moduler og jobbe meg gjennom. Først nå Bibelvitenskap, også Exphil og Exphac med påskeferie mellom de to siste modulene.

Etterpå den siste modulen, så er det sommerferie. Og når jeg da begynner igjen til høsten, så er jeg inne i mitt siste år her nede på Ansgar. (Sansyneligvis siste år, kan være jeg går videre på Master, kan være jeg ikke går videre enda på Master)

Det er rart hvor fort tiden går, og det er rart hvor mye jeg har forandret meg siden jeg kom hit.

Det er også rart at det bare er ett år igjen til jeg har bare 18 uker igjen før jeg får min bachelor grad.

Jeg har fått en del profetier i jula som gjør at jeg er spent på hva som skjer etter jeg er ferdig med bachelor graden.

Vel..det var litt usammenhenges oppdatering.

Så da er det tilbake til studiene og lidelse for Hans navns skyld.

I dag sto jeg på den siste emneprøven dette semesteret og kan nå se frem mot en herlig lang juleferie.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette har vært et rart semester, først var jeg nødt til å avlyse alle planene utenom det å gjenomføre selve semesteret. Så skjer det plutselig to store negative ting de siste 6 ukene, min fars operasjon og brått uventet dødsfall i nærmeste familie.

Jeg var jo oppmerksom på forhånd at min far skulle inn til operasjon, men når dette dødsfallet kom på toppen av bekymringene og redselen rundt operasjonen, så ble det plutselig veldig krevende. Jeg kan huske jeg sa til Herren når telefonen kom om dødsfallet at dette ble for mye for meg å bære. Så de siste 6 ukene har vært ekstremt tøffe for meg personlig.

Men her sitter jeg og jeg har overlevd, men best av alt, jeg har faktisk klart å gjennomføre en vellykket emneprøve også denne gangen selv om alt dette skjedde utenom studiene. Og egentlig, så er det litt rart, for jeg har lest pensumet tre ganger før prøven, så alt lå til rette for at jeg skulle stå. Men samtidig har det vært enormt vanskelig å konsentrere seg om pensumet i de siste 6 ukene, tankene har vært opptatt med redselen rundt min fars operasjon kombinert med det plutselige dødsfallet.

Så egentlig er det et lite mirakel i seg selv at jeg idag har stått på emneprøven, min far er frisk nå og dødsfallet med tankene rundt det er iferd med å bli fortid.

Men jeg vet hvorfor det har gått så bra, for Herren har vært med gjennom alt. Han var der og hjalp meg å takle det når jeg var nødt til å avlyse alle planene mine. Han var der den kvelden telefonen kom og hørte på meg når jeg sa til Han at dette ble for mye for meg å bære, Han var der når jeg nesten ikke klarte å konsentrere meg om pensumet fordi hodet var så fullt av allt annet, Han var der når jeg nesten ville gi opp studiene for å være sammen med familien, Han var der den dagen min far ble operert og hjalp meg å takle det at jeg satt her og de var nordpå og Han var der på emneprøven og hjalp meg til å huske pensumet som jeg hadde lest.

Jeg skal ikke skryte på meg en stor tillit til Herren i disse siste 6 ukene, det har vært veldig mange ganger jeg ikke har følt noen tillit. Men hver gang så har jeg fått høre (en dag fikk jeg høre dette budskapet ordrett to ganger fra to forskjellige forkynnere i to forskjellige tv program tatt opp til to forskjellige tider ) budskapet: “Stol på meg, du har ikke oversikten nå, men jeg har, så stol på meg.” Så hver gang tilliten til Herren har sviktet, så har Han på en eller annen måte fått formidlet til meg “Stol på meg”.

Så selv om jeg mange ganger har hatt en sviktende tillit til Herren fordi det jeg har opplevd har vært så krevende, så har Herren vært der da også og mint meg på at Han er der.

Så nå som dette semesteret er ferdig, og jeg reiser på juleferie på Mandag, så kan jeg si: Gud er vanvittig god, overveldende nådig og ufattelig allmektig. Men kanskje viktigst av alt: Han er der også i stormen, i båten sammen med deg når bølgene i livet ditt truer med å fylle båten du sitter i og trekke den ned, så er Han der og hjelper deg. Stol på Han og Han vil ikke svikte, selv om du kanskje ikke ser akkurat nå hva som skjer.

Jeg gleder meg til juleferien på Mandag, skal være borte helt til uke 3. Selv om det har vært et krevende semester, så er jeg taknemmelig for alt jeg har lært og opplevd. I tillegg så gleder jeg meg til de neste 6 månedene fra uke 3.

Den siste uken har vært en krevende uke for å si det mildt, en uke med mange følelser, men også en uke med mye lærdom.

Jeg har lært denne uken hvor viktig det er å erkjenne de negative følelsene man vanligvis skjuler.  For prøver man å skjule de, så blir man selv borte-sagt på en annen måte-man mister kontakten med seg selv og sin egen identitet.

De gangene jeg har vært redd, engstelig, urolig, trist, bekymret denne uken (og det har vært ofte denne uken), så har det vært så fristende å skjule dette for meg selv. Istedenfor har jeg valgt å erkjenne det jeg føler, erkjenne at jeg har vært redd, engstelig, urolig, trist, bekymret. MEN istedenfor å møte disse følelsene alene, så har jeg møtt de med tillit til Herren.

Den største feilen man kan gjøre når man skal møte slike følelser, er å prøve å møte de alene. For denne type følelser er for store for ett menneske, vi er avhengig av hjelp. Jeg prøvde å møte de alene, men det gikk veldig dårlig. Møter du de i tillit til Herren, så klarer du å gå gjennom de.

Med bakgrunn i egen erfaring denne uken, så kan jeg si: Erkjenn de negative følelsene dine, ikke skjui de. Men ikke prøv å møte de alene, det klarer du aldri. Møt de med hånda di trygt plassert i Herrens hånd, Han vil alltid lede deg gjennom de. Møt de med tillit til Herren, da kan du være helt trygg på at du kommer deg gjennom det. For når alt kommer til alt, selv i stormen er Herren Jesus med.

Så var også denne emneprøven ferdig og bestått. Men det som var så merkelig denne gangen, var at jeg prøvde å lytte etter Herrens stemme for å vite hva jeg måtte lese mere på. Jeg trodde jeg oppfattet hva Han sa og leste ekstra på et spesielt emne. Men et par timer før emneprøven,når jeg ikke var opptatt av å lytte etter Hans stemme, så blir jeg uforklarig urolig over et emne i pensum som jeg hadde lest på men ikke lest så nøye på som det jeg trodde jeg ville bli spurt om. Jeg tenkte ikke over det, men jeg satte meg ned og leste ekstra på akkurat det emnet jeg var urolig for. Da viste det seg et par timer senere at det var det emnet jeg var urolig for, som jeg ble spurt i. Det var ikke det jeg trodde Herren fortalte til meg.

Det jeg lærte av dette, er at Herrens stemme er ofte den stemmen du ikke tror er Herrens stemme. Men jeg lærte også at når Herren først taler, på en eller annen måte inn i mitt liv, så gjør Han det så sterkt at jeg ikke får fred før jeg har fulgt det Han sier.

Men grunnlaget for dette, ligger i at jeg først og fremst gjør ALT som står i min menneskelige makt. Om jeg kan si med hånda på hjertet at jeg har lest grundig på ALT, og kan si til Herren at nå må Han gi meg nåde for å vise meg hva mere jeg må lese på, da OG BARE DA er jeg istand til å høre Hans stemme og bønnesvar på en eller annen måte.

Så Herren hjelper og gir nåde til oss, men vi må også gjøre vår del. Og fordi jeg gjorde min del, (og jeg var istand til å gjøre min del pga Herrens nåde i utgangspunktet), så kunne Herren svare på min bønn og resultatet ble at jeg sto.

Så nå er det bare litt over 6 uker til juleferie….det blir fantastisk godt.

Da var enda 6 uker med en modul på KRL 200 nivå nesten ferdig, Tirsdag i dag og emneprøven er om to dager.

Denne modulen har egentlig vært veldig krevende, fordi den har handlet om ting som i utgangspunktet er veldig fjernt fra et kristent livssyn. Men den har samtidig vært veldig interessant, fordi den har hjulpet meg personlig til å se og forstå bedre de menneskene som jeg skal formidle Guds ord til. Nå skjønner jeg mer enn før hvordan et postmoderne / moderne menneske tenker og hvordan jeg må tilpasse budskapet for å få et menneske i denne tidsalder til å forstå det jeg vil si.

Jeg slutter heller aldri å forundre meg over betydningen til det mentale aspektet ved emneprøver. Selvfølgelig må man lese, men man må også overbevise seg selv om at man kan det man har lest. Ofte kan dette være en like stor utfordring som å ta til seg pensumet intelektuelt, fordi det er så lett å falle for fristelsen til å tvile på om man kan og har forstått det man har lest.

Da er det ekstra godt å være frelst, for når jeg sitter slik og kjenner meg sliten og en smule usikker på om jeg har forstått det jeg har lest. Så kan jeg gå med dette til Herren og få Hans hjelp. Han gir meg nåde hver eneste gang, så jeg hver eneste gang forstår at jeg har faktisk lest det så godt som jeg trenger for å stå på emneprøven. Men det som kanskje er best av allt, er at Han i tillegg også tar seg av det mentale aspektet.

For når Han minner meg på at Han har skapt alt jeg ser, også spør meg om jeg da virkelig seriøst tror det er vanskelig for Han å hjelpe meg til å stå på emneprøven, så må jeg jo si meg enig med Herren. Jeg må jo da si meg enig i at når Han har skapt alt dette rundt meg, skyene, naturen, menneskene m.m så er en enkel liten emneprøve, og det å hjelpe meg og gi meg nåde til å komme meg gjennom den emneprøven ikke vanskelig i det hele tatt for Herren som har skapt denne planeten med livet som er på den. Og da er jeg trygg, da kjenner jeg at jeg har det mentale aspektet på plass i tillegg til det rent intellektuelle etter å ha lest, lest, lest og atter en gang lest pensumet.

For Herren er selvfølgelig avhengig av at jeg gjør mitt for at Han kan hjelpe meg, Jeg må lese og lese og lese og lese og atter lese. Så gir Han meg det jeg trenger for å kunne lese og for å ha den tryggheten og freden i meg som jeg trenger før emneprøven. Og da gir Han meg også den styrken jeg trenger for å lese i enda to dager til selv om jeg nå er en smule sliten.

Så Herren er god, ufattelig nådig og god. Også er det bare litt over 6 uker til juleferie….:-)

Nå har jeg i ca to og en halv uke bedt om nåde etter modell av Jesus bønnen, istedenfor å be om konkrete ting. Og jeg opplever faktisk forandringer, både i mitt Guds bilde, i min tro men også generelt i mitt liv.

Det jeg nå skal si, har jeg ingen direkte bibelsk fundament for å si, det er utelukkende basert på mine erfaringer etter å ha bedt Jesus bønnen fremfor å be om konkrete ting, kombinert med deler av bibelens forklaring av Gud.

La meg også understreke at det er IKKE galt å be om konkrete ting fremfor å be om nåde. Men som du vil se litt lengre ned, så bør du kanskje spørre deg selv hva dine bønner om konkrete ting sier om ditt Guds bilde. Hvordan takler du det om Gud sier nei ? F.eks hvordan takler du det om Gud ikke svarer på en bønn om helbredelse ? Er Gud da ond ? Er Gud plutselig vekke for deg ? Om du derimot ikke ber om konkrete ting, men ber om Hans nåde og forteller Jesus ALT du bærer på og ber om nåde for det, fremfor å fortelle Han hva Han skal gjøre med det du bærer på, vil da ditt Guds bilde tåle et nei fra Gud ? Vil da din tro bli sterkere og tåle f.eks et nei til en helbredelse ? Som du vil se, så er min tro blitt sterkere.

Før jeg begynte å be Jesus bønnen, så ba jeg hver dag om konkrete ting. Om Gud sa nei, eller vent, så likte jeg ikke helt situasjonen men det var aldri noe store ting Han sa nei til, så det hadde ingen innflytelse på min tro annet enn at jeg ble litt skuffet.

Så begynte jeg å be Jesus bønnen, og jeg sluttet å be om konkrete ting. Sagt på en annen måte, jeg sluttet å fortelle Gud hva Han skulle gjøre og overlot til Han og gjøre det Han ville. Før dette, så hadde jeg i lang tid vært plaget med et stadig tørrere bønneliv. Det å hver dag be om de samme tingene, ble til sist så rutine for meg at jeg mistet substansen i bønnen. Jeg følte jeg begynte å miste samværet med Gud i bønnen, det ble heller til at jeg snakket de samme tingene, sa Amen også var den bønnen ferdig.

Nå forteller jeg Jesus hva jeg tenker på, jeg forteller Han hva jeg er engstelig for, hva jeg gruer meg til, hva jeg gleder meg til, hva jeg er urolig for, hva jeg håper på, men jeg forteller Han IKKE hva Han skal gjøre med det. Jeg gjør det bokstavelig talt slik at jeg sier til Jesus alt som ligger på hjertet mitt, også ber jeg om nåde.  Og dette har gjort mitt bønneliv mye rikere igjen.

For når jeg har fortalt alt til Jesus, også bedt om nåde, så føler jeg meg så utrolig trygg fordi jeg vet at Hans nåde er nok for meg. Så det er det eneste jeg trenger å be om.

Og det artige med dette, er at jeg ser oftere nå enn før, hvordan Jesus jobber i mitt liv. Ting jeg har fortalt Han, uten å be Han gjøre noe med det annet enn å gi meg nåde, ser jeg hvordan Han faktisk ordner opp med. Og jeg ser det mere konkret enn når jeg fortalte Han hva Han skulle gjøre med disse tingene.

Så det er veldig herlig og oppleve. Jeg slipper å fortelle Han hva Han skal gjøre, jeg får lov til å fortelle Han ALT som ligger på mitt hjerte og ALT som de jeg ber for bærer på og be Han om kun 1 ting for meg selv og de jeg ber for, om nåde. Det er VELDIG befriende å be på denne måten, og VELDIG godt å se Han jobbe i livet mitt så MYE mere tydeligere enn før.

Men dette har også utfordret Guds bildet mitt på en god måte. Jeg har blitt pinlig klar over at før jeg begynte med dette, så var Gud for meg en jeg kunne manipulere litt. Om jeg ba, så trodde jeg at Han ville svare uansett.

Men faktum er at Han sier ofte nei eller vent. Hvorfor Han sier det vet vi ikke, og da kan et slikt Guds bilde som jeg hadde før være veldig skrøpelig fundament for en tro når krisen eksploderer i fjeset på en og Gud ikke gjør det man forteller Han at Han skal gjøre. Men om man derimot går inn i en krise med en bønn om nåde, i forventning til at Jesus vil på en eller annen måte få deg gjennom dette, så vil det gjøre en STOR forskjell for om din tro vil overleve.

Jeg har derfor fått et sterke Guds bilde nå enn før, en sterkere tro nå enn før. Fordi nå skjønner jeg at jeg kan ikke på noen måte manipulere Gud, men jeg kan stole på 1 ting. Jeg vet at Han er god, Hans nåde er god, så om jeg ber om Hans nåde, så vil altid det beste i alle situasjoner skje. Ikke slik jeg vil det, men slik Han vil det. For når Han sier i 2.Kor 12 at Hans nåde er nok for meg, så trenger jeg ingenting annet. Men det tar ikke vekk alt det tunge jeg til tider bærer på, men det får jeg lov til å legge fra meg ved Hans føtter i en fortrolig samtale med Han også slippe å diktere Han hva Han skal gjøre med det. Jeg får derimot lov til å be om nåde for det.

F.eks jeg føler selv at jeg takler ting mye bedre nå enn før. Det er nemlig så befriende å slippe å diktere Gud i bønn, så befriende å fortelle Han alt hva jeg og andre bærer på, og så befriende å be om kun 1 ting – nåde. Og så herlig å se Han svare på den bønnen hver ENESTE gang, ikke altid slik jeg hadde forventet, men alltid med et resultat av situasjonene som er til det beste for meg selv og andre.

På denne måten så ser jeg Guds hellighet sterkere enn før, fordi Gud blir da en hellig Gud som ikke lar seg manipulere men som bare vil oss godt men som vil at vi skal stole på Han og Hans nåde.

Så hvordan er ditt Guds bilde ? Er det sterkt nok til en krise plutselig eksploderer uventet i ansiktet ditt?

Dette semesteret er anderledes enn høsten 2007, fordi høsten 2007 så hadde vi først et 12 ukers kurs også et 6 ukers kurs. Nå har vi tre 6 ukers kurs, og dermed går tiden både fortere og alt blir mere intenst.

Det er derfor merkelig å tenke på at i skrivende stund, så er det to måneder siden sommerferien og to måneder til jeg er to uker fra juleferien. Jeg hadde ikke forventet at tiden skulle gå så fort, men det er jeg egentlig veldig glad for.

Studiene på mellomfag er adskillig mere krevende enn på grunnfag, men det er fremdeles motiverende. Jeg vet jo at jeg har et mål å jobbe frem mot, så det legger grunnlaget for at jeg kan faktisk takle å bruke mellom 5 til 10 timer med ren lesning på pensum 6 dager i uken.

Jeg skal ikke legge skjul på at så mange timer med ren lesning av pensum (også oppgave skriving i tillegg) er krevende. Det har skjedd oftere nå i år enn i fjor at jeg får en følelse av å svømme i et opprørt hav av filosofer, teologier, dogmer, kirkehistorie, evangelisk karismatisk kirkehistorie m.m Og veldig ofte føles det som man er iferd med å synke i dette havet.

MEN da er det nåden er så utrolig god. Da er det at det er så utrolig godt å rope om nåde til Jesus, og Jesus er trofast hver eneste gang og gir meg nåde. Han rekker ut en hånd og trekker meg opp fra havet hver gang jeg føler jeg synker, og da klarer jeg å gå på toppen av studie havet istedenfor å synke ned i det.

Og går jeg på toppen av det, så klarer jeg også å krysse det. Men jeg er avhengig av nåden, av Jesus for å gå der. Og har jeg Jesus og nåden, så vil jeg snart ha krysset havet, og det er noe jeg ser frem til.

Men jeg gleder meg også over turen på havet med Jesus, så hva skulle jeg gjort uten Jesus og uten nåden? Jeg hadde ihvertfall ikke klart å gjennomføre dette jeg gjør nå. Så jeg er avhengig, avhengig av Jesus og nåden.

Etter 6-7 år med aktivt renhold, så har det satt sine spor i skuldre, rygg og nakke hos meg. Av og til, så opplever jeg hvordan ryggen, skuldrene og nakken strammer seg så mye og blir så øm og vond at jeg nesten ikke kan fungere normalt før smertene er vekke. Og mange ganger har jeg fått høre at jeg bare skal legge hendene på meg selv og be om helbredelse i Jesu navn, eller be om helbredelse i Jesu navn uten å legge hendene på meg selv og det ville bli borte.

Jeg kjenner personlig mennesker som har lagt hendene på seg selv og bedt i Jesu navn om helbredelse når de har vært syke, og opplevd helbredelse. Så jeg vet at Jesus helbreder på den måten også. Men jeg personlig har aldri opplevd å bli frisk ved å gjøre dette. Av en eller annen grunn, så har det ikke fungert på meg.

For en kort siden, så fikk jeg ideen om at jeg skulle bare be Herren om nåde. Jeg skulle la være med å be om konkrete ting, og bare stole på at 2.Kor 12 som sier at Herrens nåde er nok for Paulus også var nok for meg.

En kort tid etter at jeg tok denne avgjørelsen, så strammet det seg igjen i nakken, skuldrene og ryggen min. Og da fikk jeg det for meg at jeg skulle be Herren om nåde for rygg, skuldre og nakke. Jeg skulle ikke be om helbredelse, jeg skulle bare be om nåde.

Ikke mange timene etter at jeg ba om nåde, så ble jeg faktisk helt fri for all smerter og alle stramninger løste seg opp. Jeg hadde ikke tatt noe smertestillende, men jeg kjente hvordan plagene ble mindre og mindre til de til sist var helt borte.

En enkel bønn om nåde til Jesus var altså det som jeg trengte å be for å oppleve det andre opplever når de ber konkret om helbredelse i Jesu navn.

Ett buss stopp har uante muligheter for evangelisering, dette er noe som Jehovas vitner i Kristiansand tydeligvis har forstått for lenge siden.

I dag så skjedde det nemlig igjen. Jeg sto og ventet på bussen til sentrum da et vitne kom opp til meg og ville gi meg en liten pamflett med deres lære i. Egentlig så var jeg ikke så innstilt der og da på å forkynne til henne, så jeg avviste henne høflig og sa at vi var nok for uenige om en del ting så hun skulle heller prøve noen andre. Men hun var ivrig i sin gjerning, og ville ikke gi seg før hun hadde fått vite hvorfor jeg mente vi var så uenige.

Da kjente jeg en sterk, meget sterk, indre glede som eksploderte inni meg og jeg begynte å forkynne til henne. Med et stort smil, så stilte jeg henne spørsmålet om hva hun ville gjort om hun kom til en ulykke hvor et menneske holdt på å dø og dette mennesket spurte henne om hva han skulle gjøre for å bli frelst. Hun tok egentlig ingen stilling til det spørsmålet men svarte at det mennesket ville nok få en ny sjangs. Da fikk jeg muligheten til å fortelle henne om Jesus som tilgir ALLE og frelser ALLE bare pg.a deres valg om å bekjenne sine synder og tro.

Så fortsatte hun med å argumentere med at vitnene undersøkte hva bibelen sa, mens jeg som teologi student undersøkte hva mennesker mente om bibelen ikke hva bibelen sa. Da fikk jeg bruk for det jeg har lært så langt i teologi studiene, og det beviser også hvor viktig det egentlig er å studere eller ihvertfall kjenne til litt teologi om du skal være en forkynner/evangelist/pastor.

Jeg spurte henne om hun tror Gud er en i tre, eller om Gud er en. Hun kunne ikke godta tanken om treenigheten, og jeg påpekte med et stort smil ( under hele samtalen smilte jeg så mye at jeg spurte meg selv hvorfor jeg egentlig smilte ) at der er nok det største som skiller oss. De tilber ikke den samme Gud som oss kristne, de tilber et gudsbilde som i sin tid ble fordømt som vranglære på 300 tallet.

Desverre så kom bussen akkurat da og vi måtte avslutte vår samtale. Men det beste av allt med hele samtalen var jeg STORTRIVDES med å vitne for henne og forkynne til henne. Jeg likte det veldig godt, jeg følte meg veldig hjemme i det som jeg gjorde da.

Jeg håper jeg ser henne igjen i himmelen en dag, og jeg håper jeg får mange flere muligheter til å forkynne og vitne på den måten. For selv om hun ikke var enig med meg, selv om vi beveget oss inn i kristologi og treenighetslære, så likte jeg det veldig godt.