Tillit

Så var den nest siste emneprøven dette semesteret besvart og bestått, og jeg ser enda en gang at Gud er til å stole på.

Jeg har hele tiden tenkt at Herren aldri vil leve livet mitt for meg, men Han vil legge fremfor meg muligheter som jeg må gripe for å kunne leve et liv som vil på en eller annen måte går godt. Ikke et problemfritt liv, men et liv som fungerer og til tider er ganske godt.

Så når jeg begynte å studere, så tenkte jeg at min oppgave er å ta studiene alvorlig å lese så mange ganger gjennom pensum som mulig, også be til Herren om å bli vist når det er noe jeg må lese ekstra på, be om å få den freden jeg trenger før emneprøvene og på emneprøvene og be om at når det er like før emneprøvene så må Han fortelle meg det når det er noe jeg må lese på nytt som ikke helt har festet seg i mine tanker.  Også har jeg valgt å stole på at Herren hører en slik bønn.

Nøkkelen er en enkel barnslig tillit til at så lenge jeg gjør det jeg kan, og jeg ber til Herren, så er Han også mektig nok til å besvare en slik bønn på en måte som gjør at jeg uten tvil skjønner at det er Han. Jeg har mange ganger opplevd hvordan Han like før emneprøvene har påmint meg om ting som jeg måtte lese ekstra på i de siste timene før emneprøvene. Og hver eneste gang, så er det jeg blitt påmint, akkurat det som er komt som spørsmål på prøven.

Så jeg har virkelig fått se at Herren er til å stole på, og nøkkelen er en enkel barnslig tillit hvor man er aktiv og bruker de mulighetene som Herren legger fremfor en. Om man derimot ikke er aktiv, f.eks man ber om å få stå på en eksamen eller emneprøve men ikke tar studiene o.a alvorlig og ikke leser noen ting, så kan man heller ikke forvente at Herren vil besvare en slik bønn. Herren gir oss muligheter, men vi må bruke de mulighetene og samarbeide med Han.

I den forbindelse kom jeg til å tenke på en liten “vits” som kan illustrere dette: En prest i en engelsk landsby hørte en dag på radioen om 1 premien i det nasjonale lotteriet. Det var tidenes første premie, og de pengene ville vært nok både til å pusse opp kirken og til å gi presten en god ferie samt ha noe til overs. Presten trodde på bønn, og hver dag i den neste tiden ba han i kirken om at han måtte vinne. Samme dagen som trekningen, så går han inn i kirken på nytt for å be. Han går helt frem til alteret, kneler og ber ” Herre, jeg og kirken trenger de pengene. Vær så snill, la meg få vinne”. Plutselig hører han en stemme fra oven “ Jeg kan ikke gjøre noen ting om du ikke først kjøper en lotto kupong “ 

Jeg har lært at å være lik den presten er ikke det ekte kristen livet, det ekte kristen livet er livet i tillit til Herren hvor man bruker de muligheter som ligger åpne med en tillit til at Herren vil lede til hva som er rett og galt.