Menigheten, et hjem, ikke en sekt for de spesielle

Er kristen Norge blitt innadvendt ? Skal ikke menigheten være et sted som vender blikket utover mot de ufrelste ?

Et typisk ukesprogram i en karismatisk menighet er: Gudstjeneste søndag ( ofte med en forkynnelse som er helt urelevant om du kommer inn der som ufrelst. Det er m.a.o mulig å gå på møte i en kristen menighet som ufrelst og gå ut igjen, uten å ha fått høre noen ting om at du trenger frelse ), cellegrupper ( ofte bygget opp rundt sterke familie strukturer som er veldig vanskelig for mennesker utenfor familiene å komme inn i. Jeg har selv vært med i en cellegruppe som bestod av svogere, svigerinner, kjødelige brødre, søstre og barn.  Jeg var den eneste der som ikke var i familie med de andre ), kor øvelser, kafe for rusmisbrukere også ny gudstjeneste neste søndag med en ny forkynnelse som har ingen betydning om du kommer inn der som ufrelst. ) Hvor er tanken på de ufrelste ? Hvor er den utadrette virksomheten ?

Hvorfor er det mulig å få besøk av Jehovas vitner på dørene, se mormonerne og alternativ interesserte mennesker på torgene og i storgatene. Men de evangeliske kristne ser vi aldri,  det er aldri noen evangelisk kristne som ringer på og vil presentere evangeliet for deg. Er det rart at mennesker går fortapt i Norge ?

Ja i enkelte byer ser vi evangelisk kristne ungdommer i gatene på kveldstid og nattestid. Men hva med alle de menneskene som aldri er ute på den tiden av døgnet ? Skal ikke pensjonister, voksne og middelalderene mennesker få høre det gode budskapet ? Hvorfor ser vi ingen kristne som står og forkynner i gatene, på torgene midt på Lørdags formidag når flest mennesker er ute ?

For en tid tilbake var jeg med på et sommerstevne til et karismatisk kirkesamfunn. Det ble arrangert like ved E6 på et overnattingssted som brukes om sommeren til sekulære og religiøse mennesker. Mens stevnet pågikk så var campingplassen stengt, det var ikke noe reklame ved E6 som fortalte om at her var det en mulighet å få møte kristne og bli frelst. Om du var kristen og ikke kom fra dette kirkesamfunnet og ikke kjente til stevnet, så var det ikke muligheter til å få vite at der var det samlet brødre og søstre som du kunne få ta del i god forkynnelse sammen med.  Hvor var tanken på de ufrelste ? Hvor var tilbudet til kristne som kom kjørende langs med vegen om at her var det andre kristne ?

Jesus sier i ett av evangeliene at vi som er Hans disipler skal være ett, og det er uavhengig av kirkesamfunn. Når vi er ett, så skal verdenen se og skjønne at Jesus er Guds sønn iflg. Jesu egne ord.  Da blir det trist å høre pastorer som sier at de ikke kan samarbeide med enkelte kirkesamfunn, fordi disse kirkesamfunnene har vært så ondskapsfulle mot deres misjonærer i gamle dager. Er ikke vil kristne kallt til å tilgi det som har skjedd også søke å samarbeide, selvom vi ikke er enig i alt så lenge vi er enige i frelse av nåde ved tro og at Jesus er Guds sønn, født, ikke skapt av samme vesen som Faderen ? Eller betyr misjonsbefalingen så lite for oss kristne i dag ?

Om vi stiller oss opp i gatene og forkynner det gode budskapet, men samtidig nekter å samarbeide med andre kirkesamfunn, så motarbeider vi oss selv. Vi må erkjenne at vi lever i en nasjon som  er veldig på vakt mot sekter, og et kirkesamfunn som ikke vil samarbeide med andre kirkesamfunn, oppfyller alle kravene til å være en sekt.

Desverre så har vi en farlig utvikling innenfor enkelte karismatiske kirkesamfunn som begynner å bli mere opptatt av å ivareta seg selv fremfor å ivareta misjonsbefalingen.